EnglishHva truer våtmarka?
Halvparten av alle våtmarkene i verden er borte siden 1900. Våtmarker forsvinner tre ganger fortere enn skog. Det er særlig nedbygging som gjør at våtmarkene blir borte.
Våtmarkas trusler
Våtmarkenes tilbakegang
• 1/3 av våtmarkene i verden er borte siden 1970
• 54 % av våtmarkene i verden er borte siden 1900
• 87 % er borte siste 300 år
Nedbygging og drenering
Det er særlig det vi kaller ”arealendringer” som gjør at våtmarkene forsvinner. Hittil har våtmark vært lite kostbart å bygge på. Og lenge var det allment akseptert at bøndene drenerte våtmark for å få mer dyrkingsjord. I Norge har vi ikke gode tall på hvor stor andel av våtmarka som er ødelagt. Men noe vet vi: Av 15 elvedeltaer i Midt- og Vest-Norge er totalt 86 prosent av landarealet nedbygd eller brukt til intensivt jordbruk.
Bilde viser utbyggingen på Kaldnes, Tønsberg. I gamle dager var det våtmarksområder her.
Forsøpling
På verdensbasis havner 8 – 12 millioner tonn plast i havet hvert år. Plast brytes veldig sakte ned, men blir etter hvert til svært små biter, mikroplast, som kan tas opp i næringskjedene. Tall fra ryddeaksjoner viser at forsøpling også er et omfattende problem langs norske vassdrag. Og mye av dette følger elvene ut i sjøen. Hvert år må vi rydde marint avfall i Ilene og Presterødkilen naturreservat. Avfallet kommer inn både fra sjøen og elvene. I Aulielva er det funnet mikroplast både i vannet og i sedimentene.
Bildet viser ungdommer som rydder i våtmarka på Ilene.
Forurensning
Forsøpling kan også bli til forurensning. Når plasten brytes ned av UV-stråler og slitasje, kan det oppstå giftige forbindelser. Derfor ønsker vi å holde våtmarka på Ilene mest mulig ren for plastsøppel slik at det ikke går inn i næringskjedene.
Noen ganger skjer større oljeutslipp fra båter som havarerer. I 2009 havarerte ”Full City” utenfor Langesund. 120 km av kysten ble tilgriset av olje. Dette går hardt ut over fuglene som får ødelagt isolasjonsevnen i fjærdrakta eller dør direkte av forgiftning. Heldigvis ser det ut til at vegetasjonen langs kysten kom raskt tilbake.
Bildet viser en oljeskadet ærfugl etter Full City ulykken.
Foto: Egil Soglo, Statens naturoppsyn
Overhøsting
I mange deler av verden er ”overhøsting” et stort problem. Vi fisker opp eller jakter så mye at bestandene kollapser. Kysttorsken i Oslofjorden har nesten blitt borte i løpet av siste 30 år. Ute i fjorden har forskerne funnet merker på kryss og tvers etter bunntråling. Men de tror at årsakene til kollapsen er sammensatt. Avrenning fra jordbruket, nedbygging og dårlige avløp gjør vannet mørkere og mange ålegressenger er borte. Da mangler torsken oppvekstområder. Frisk Oslofjord jobber for å gi forvaltningen bedre kunnskap. Myndighetene har nå fredet torsken i hele Oslofjorden i håp om at den kan ta seg opp igjen.
Fremmede arter
Vi mennesker har til alle tider bevisst eller ubevisst tatt med oss arter fra andre områder. Men siden vi i dag reiser langt mer enn før er problemet blitt stort. Det kommer nye ”blindpassasjerer” til Norge hver eneste dag. De fleste fremmede artene overlever ikke i norsk klima, men noen av dem gjør det. Det kan føre til at artene som finnes der fra før blir fortrengt eller helt utkonkurrert. I Ilene og Presterødkilen har vi registrert flere av dem, blant annet stillehavsøsters, lupiner, rynkerose og parkslirekne. Disse må vi holde under oppsikt.
Bildet viser parkslirekne ved Kompetansebyggeren på Korten, Tønsberg.
Våtmarkene i Tønsberg som forsvant
I gamle dager strakte våtmarka på Ilene seg helt opp til dagens jernbanelinje. Her var det vekselvis dammer, pytter og gressenger, og visstnok hundrevis av viper. Allerede i 1948 ble det spesielle fuglelivet på Ilene vernet – men ikke marka de brukte. Dermed var det i tråd med tidens ånd duket for drenering til mer produktiv landbruksjord. På andre siden av byen, i Presterødkilen, ble det søppeldynge og industri.